Sammen med åtte andre engasjerte Unge Høyre folk dro jeg grytidlig mandag morgen til Brüssel for å lære om EU. Vi skulle vi møte parlamentsmedlemmet Christofer Fjellner fra Moderaterna, en representant fra Lady Ashtons kabinett, Paal Frisvold og flere fra Brusselkontoret.

Det kanskje viktigste inntrykket jeg sitter igjen med etter turen er nok hvor uendelig langt fra Europas virkelighet den norske EU-debatten står.

I Brussel sitter 27 nasjonalstater med 23 språk og samarbeider om stort og smått. Kanskje vel mye kan noen mene, men alternativet til et norsk medlemskap er etter min mening ikke å stå utenfor på de områdene vi per i dag gjør.

Jeg kan være ærlig nok å si at det skremmer meg litt hvor mye av norsk lovverk som blir bestemt av de vi var for å besøke. EØS-avtalen er en god avtale som gir norske bedrifter tilgang til det indre europeiske markedet, og gir en helt annen virkelighet for disse enn det bilaterale avtaler kunnet gitt. I tillegg har EU gitt signaler om at løsningen som man ser i samarbeidet med Sveits ikke er ønskelig på nytt.

EØS-avtalen gjør at vi er en mer eller mindre integrert del av EU. Riktignok er det noen deler vi ikke får ta del i, som for eksempel tollunionen, og deler av fiskeri- og jordbrukspolitikken og noen juridiske krumspring. Men det demokratiske underskuddet kjenner vi alle til.

Små lands påvirkning. Det overrasket meg å høre hvor stor påvirkning og plass ved bordet også de små landene i unionen har. Det å prate med MEP Fjellner, eller å høre om strukturen i kommisjonen, rådet eller parlamentet understreket dette til fulle. Små land har ingen problemer med å påvirke prosessene i EU, og jeg er helt sikker på at Norge ville vært kapabel til å utnytte dette.

Dessverre gir alternativet vi har valgt, utenforskapet, tilnærmet lik null påvirkning av prosessene på andre områder enn det vanlige lobbyorganisasjoner har mulighet for. Eksempelet med selfangstforbudet understreker dette til fulle.

Anti-selfangstorganisasjoner gikk sammen for å påvirke medlemmene av parlamentet var Norge både alt for sent på banen for å verne om den (riktignok minimale) norske selfangsten. 80 % av norsk eksport går til EU-landene. Men selv om norsk selfangst er den mest humane i verden, og blant annet har med veterinærer på fangsten var det ingen rom for å ta hensyn til dette når man ikke satt ved bordet. Derimot var Danmark med og kunne snakke for egne interesser. Dette gjorde at lokalbefolkningen på Grønland fikk unntak for fangst på den tradisjonelle og langt mindre humane måten.

Det er mange som med rette kritiserer EU for å fikle med for mye. Alternativet som bør velges er ikke dermed å velge et utenforskap som vil påvirker norske bedrifter og befolkning hver eneste dag. Det viktigste er å bli med i dette forvaltningsnivået og påvirke det vi blir påvirket av.

Men det er ikke bare det demokratiske underskuddet som gjør at Norge snarest mulig bør bli en del av det europeiske fellesskapet. EU representerer over 50 år med fred. Det indre markedet har gjort hva kapitalismen kan best – skape handel mellom land for dermed å gjøre landene avhengige av hverandre.

Det er trist at den norske EU-debatten stopper ved Nei-sidens evige klaging over enkeltdirektiver, og aldri løfter blikket. Det hadde det norske folk fortjent.

Bilde: Meg foran EU-parlamentet, foto: Sarah Stephanie.

Edit: Nå åpner Stortinget eget Brüsselkontor.