Uendelig langt fra Europas virkelighet

Sammen med åtte andre engasjerte Unge Høyre folk dro jeg grytidlig mandag morgen til Brüssel for å lære om EU. Vi skulle vi møte parlamentsmedlemmet Christofer Fjellner fra Moderaterna, en representant fra Lady Ashtons kabinett, Paal Frisvold og flere fra Brusselkontoret.

Det kanskje viktigste inntrykket jeg sitter igjen med etter turen er nok hvor uendelig langt fra Europas virkelighet den norske EU-debatten står.

I Brussel sitter 27 nasjonalstater med 23 språk og samarbeider om stort og smått. Kanskje vel mye kan noen mene, men alternativet til et norsk medlemskap er etter min mening ikke å stå utenfor på de områdene vi per i dag gjør.

Jeg kan være ærlig nok å si at det skremmer meg litt hvor mye av norsk lovverk som blir bestemt av de vi var for å besøke. EØS-avtalen er en god avtale som gir norske bedrifter tilgang til det indre europeiske markedet, og gir en helt annen virkelighet for disse enn det bilaterale avtaler kunnet gitt. I tillegg har EU gitt signaler om at løsningen som man ser i samarbeidet med Sveits ikke er ønskelig på nytt.

EØS-avtalen gjør at vi er en mer eller mindre integrert del av EU. Riktignok er det noen deler vi ikke får ta del i, som for eksempel tollunionen, og deler av fiskeri- og jordbrukspolitikken og noen juridiske krumspring. Men det demokratiske underskuddet kjenner vi alle til.

Små lands påvirkning. Det overrasket meg å høre hvor stor påvirkning og plass ved bordet også de små landene i unionen har. Det å prate med MEP Fjellner, eller å høre om strukturen i kommisjonen, rådet eller parlamentet understreket dette til fulle. Små land har ingen problemer med å påvirke prosessene i EU, og jeg er helt sikker på at Norge ville vært kapabel til å utnytte dette.

Dessverre gir alternativet vi har valgt, utenforskapet, tilnærmet lik null påvirkning av prosessene på andre områder enn det vanlige lobbyorganisasjoner har mulighet for. Eksempelet med selfangstforbudet understreker dette til fulle.

Anti-selfangstorganisasjoner gikk sammen for å påvirke medlemmene av parlamentet var Norge både alt for sent på banen for å verne om den (riktignok minimale) norske selfangsten. 80 % av norsk eksport går til EU-landene. Men selv om norsk selfangst er den mest humane i verden, og blant annet har med veterinærer på fangsten var det ingen rom for å ta hensyn til dette når man ikke satt ved bordet. Derimot var Danmark med og kunne snakke for egne interesser. Dette gjorde at lokalbefolkningen på Grønland fikk unntak for fangst på den tradisjonelle og langt mindre humane måten.

Det er mange som med rette kritiserer EU for å fikle med for mye. Alternativet som bør velges er ikke dermed å velge et utenforskap som vil påvirker norske bedrifter og befolkning hver eneste dag. Det viktigste er å bli med i dette forvaltningsnivået og påvirke det vi blir påvirket av.

Men det er ikke bare det demokratiske underskuddet som gjør at Norge snarest mulig bør bli en del av det europeiske fellesskapet. EU representerer over 50 år med fred. Det indre markedet har gjort hva kapitalismen kan best – skape handel mellom land for dermed å gjøre landene avhengige av hverandre.

Det er trist at den norske EU-debatten stopper ved Nei-sidens evige klaging over enkeltdirektiver, og aldri løfter blikket. Det hadde det norske folk fortjent.

Bilde: Meg foran EU-parlamentet, foto: Sarah Stephanie.

Edit: Nå åpner Stortinget eget Brüsselkontor.

, ,

  • http://kristoberg.wordpress.com/ Kristoffer Berg

    Interessant å lese om. EU-saken er for meg en av de vanskeligste å ta et klart standpunkt. Prinsipielt mener jeg det er feil å være mot internasjonalt samarbeid av typen EU, men i praksis fungerer ikke systemet helt som vi ønsker.
    To av de viktigste argumentene mot norsk medlemsskap i EU er for meg:
    - Muligheten til å være en egen stemme i internasjonal politikk
    - Euroens konsekvenser for norsk økonomi, gjennom at Norge har noe annerledes konjunkturer, og derfor har bruk for et rentenivå som til en viss grad kan avvike fra EUs.

  • http://sebweb.no Sebastian

    Jeg må si at jeg ikke kan skjønne hvorfor Norge ikke kan ha en stemme i internasjonal politikk som medlem av EU. Det vi har muligheten med EU er å i tillegg til egen stemme ha en mening som blir hørt på grunn av kjøttvekta.

    Enig med deg at jeg er betenkt mtp Euro. Vi hadde sluppet om vi gikk inn i 1994, men kan nok bli vanskeligere i dag.

    For meg så er EU-saken utrolig enkel. Eneste alternativet til å være for EUmedlemsskap, er å si nei til EØS-avtalen. Men det tviler jeg på at du er for?

  • Yosh

    Det er vel allment trodd det er 5 alternativer:
    1. Fullt EU-medlemsskap
    2. EØS-avtalen
    3. Ingen avtale utover WTO-reglene (eller t.o.m uten WTO, slik som Russland-EU, hvor EU er Russland største handelpartner)
    4. “Sveits avtalen”
    5. “De bilaterale Handelsavtalene” fra 1972 (vel, enkelte mener denne slår inn hvis vi melder oss av EØS, siden disse formelt ikke er oppløst/opphevet).

    Poenget er at 4. og 5. faktisk er steindødt fra EU sin side.

    Som dere sikkert ble fortalt i Brussel, har EU verken mulighet (eller dermed noe ønske) til å gi noen (nye) land samme slags avtale som Sveits har fått. Avtalen er i praksis så kronglete at ingen av partene er fornøyde med den. Det kommer reguleringer på handelen fra Brussel der også, og det som ikke er ratifisert av Sveits blir det da bom stopp på. Tro det eller ei, men det ble vel i fjor høst meldt at Sveits faktisk snuste på EØS nettopp for å slippe alt krøllet.

    Angående 1972 avtalene, så skriver Eivinn Berg (f. 1931) , hovedforhandler da Norge søkte om EU- og EØS-medlemskap, litt om dette i Minerva: http://www.minerva.as/2009/12/15/norges-nei-til-eu-%e2%80%93-15-ar-etter/

    “På norsk side var vi høsten 1988 klar over at EU-kommisjonen, anført av president Delors’ kabinett, arbeidet med forslag til en omfattende ny samarbeidsstruktur mellom EF og EFTA-landene. På EU-hold hadde det bygget seg opp et sterkt ønske om en kritisk gjennomgang av samarbeidet i håp om å vitalisere de stivnede relasjonene til EFTA. På EU-hold mislikte man EFTA-landenes restriktive ”a la carte”-tilnærming til samarbeid. EFTA stod i fare for å sakke håpløst akterut. De bilaterale Handelsavtalene fra 1972 var for lengst gått ut på dato og totalt inadekvate for å håndtere de nye utfordringer fra et EU i rask utvikling, stimulert av suksessen med Det indre marked.”

    Det er her EØS kommer fra, ikke som en plan B etter Norge stemte nei i ’94. EØS var tenkt på før muren falt, og før Østerrike og Finland (og dermed Sverige, og dermed Norge) søkte om medlemsskap. 1972-avtalene ville med andre ord helt uavhengig av hva Norge bestemte seg for i 94 bli utradert av EU. De finnes med andre ord ikke lenger, den andre parten har fjernet dem.

    Dermed er man ned til tre alternativer. og med 60 % støtte i befolkningen for EØS-avtalen, er det nok der vi blir enn så lenge.

  • http://sebweb.no Sebastian

    Så vidt jeg har skjønnt virker det som om “sveits-avtale” er bare en litt utvannet EØS versjon – og samtaler med norske representanter der nede understreket dette inntrykket. Både 1972-varianten og Sveits-varianten er håpløst døde. Dermed sitter man helt korrekt igjen med de tre alternativene du skisserer. Dessverre er jeg redd for at man ikke vil kunne klare å understreke hvor “dårlig” EØS-avtalen egentlig er for den norske befolkningen, det må eventuelt frem et par direktiver som er av vesentlig mye mer sprengkraft enn det DLD har vist seg å være.

  • Pingback: Høyre vil gjøre noe! Jeg er på #HLM | Seblog.no